Hjemme for noen timer

Jeg er hjemme igjen, og selv om jeg stod opp klokka 3 på natta i går er jeg ganske oppegående igjen. Senere i dag skal vi til Mandal for å begynne arbeidet med Budoleiren. Dørene åpnes i morgen, og da må alt av matter, bord, mat og utstyr være på plass. Alle som har mulighet pleier å hjelpe til, og det er flott å se hvor ivrige folk er, og hvor fort det går. To timer med hjelping er lite å betale for at alle skal få et flott opphold.

Jeg kommer til å trene en del selv i år, jeg har hatt pause fra kampsporten i ca et år og er ganske rusten, men denne leiren inspirerer meg alltid til å fortsette, bli bedre, trene videre. Jeg skal prøve litt forskjellig, og til høsten har jeg planene klare. Å gi opp er ikke et alternativ lengre, ikke hvis jeg skal lære mer. Jeg har hatt en lang pause på grunn av forskjellige ting og tang, og nå har jeg endelig mulighet til å fortsette. De første ukene er tunge, spesielt siden jeg kom ganske langt og nå har jeg glemt en del. Man føler seg teit for å ha glemt, hatt pause, men om man fortsetter kommer det tilbake. Det ligger i armene, beina, hendene, sinnet. Det kommer tilbake.


Derfor blir det lite tid til internett de neste dagene, og jeg skal ikke klage. Vi hadde ca en time hver når vi var i Birmingham, og det var alt jeg trengte. Jeg tok mange bilder og kommer til å poste de her når jeg er ferdig med de. Ikke regn med noe de første dagene i alle fall, jeg blir veldig opptatt, og jeg kommer til å ha en strålende uke. Været er flott, fantastiske folk kommer til Mandal og jeg er klar til å bli inspirert igjen.


Her er et par bilder fra min første leir i 2004. Såvidt jeg husker var dette det eneste året jeg ikke var med i dugnadsgjengen. Bilder er fra Grimstad Karateklubb


Fra venstre: Meg, Kris, Tuva og Lasse.


Kris, jentene, og meg. Vi synger karaoke.